Hopp rett til innholdet 
Sereluna nyhetsbrev
Meld deg på vårt nyhetsbrev og få 10% rabatt på neste kjøp.
Finn ut når vi får inn nye modeller og når vi har kampanjer!
Kvinnehelse har lav status og kvinner får ikke den hjelpen de trenger
Etter mer enn to årsarbeid overleverte Kvinnehelseutvalget i mars 2023 en rapport til regjeringen om statusen på kvinnehelse i Norge. Rapporten er trist og sjokkerende lesning. Den konkluderer blant annet med at kvinnehelse har lav status, kvinner blir ikke hørt og får ikke den hjelpen de trenger. Den gjør det klart at store drastiske endringer må til. Dette er vår oppsummering av rapporten.
Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon i 2021 og skulle særlig fokusere på utfordringer kvinner har i møtet med helsevesenet, og hvordan kjønnsperspektivet blir hensyntatt i helsetjenesten og helseutdanningene. Sist gang noe tilsvarende ble gjort var i 1999, så det var helt klart på tide med oppdatert kunnskap. Har man lest medier de siste årene har man jo fått et klart inntrykk av at kvinnehelse ikke blir prioritert noe særlig høyt.
Den store forskjellen
Hovedkonklusjonen til rapporten er at samfunnet overser den store forskjellen kjønn har for helse, og dette går dessverre hardt utover kvinner spesielt. Kvinner og menn har biologiske forskjeller, og dette påvirker hvilke sykdommer man er mest utsatt for, hvilke symptomer man får og hvilke bivirkninger man får av medisiner, for å bare nevne noe. Typiske «kvinnesykdommer» har lav status og det er manglende kunnskap om disse sykdommene. Både blant helsepersonell, myndigheter som skal gi omsorgstjenester til folket og blant folk flest. Det eksisterer heller ikke noen overordnet nasjonalplan for hvordan man kan forbedre kvinnehelse. For å sitere rapporten: «I dag preges feltet av symbolpolitikk og enkelttiltak som tåkelegger behovet for nødvendige systemendringer». Rapporten nevner fire hovedfunn som er årsaken til at kvinnehelse har dårlige kår i Norge.
Kvinnehelse har lav status
Utvalget konkluderer at kvinnehelse har lav status blant helsepersonell og i samfunnet ellers. Satt på spissen gir det mer status å jobbe med hjerteinfarkt enn med endometriose eller fibromyalgi. Enda mer provoserende blir det når Kvinnehelseutvalget videre konkluderer med at kvinnehelsens lave status direkte påvirker hvordan det offentlige finansierer kvinnehelse. Systemet er laget slik at det er manglende økonomiske insentiver til å prioritere kvinnehelse.
Særlig er dette synlig i fødetilbudet som ikke passer inn i dagens finansieringsform. Resultatet er fødetilbud som blir svekket landet over. Den nedleggelsen som fikk mest oppmerksomhet i media var ABC-klinikken på Ullevål i Oslo som var drevet av jordmødre. Dette var et svært populært tilbud, både blant fødende og blant jordmødre, som ble effektivisert bort for å spare noen kroner. Kanskje hadde man kunne redde ABC-klinikken, og andre fødetilbud rundt i landet, hvis man bare hadde gitt kvinnehelse mer status og gjort endringer i finansieringsformen som reflekterer dette.
Når man går til legen med en «lav status» sykdom vil det også kunne påvirke hvordan man blir møtt av legen. Det kan bli vanskeligere å stå på sitt. Problemer kan bli bagatellisert som «bare mensensmerter«. Kombinasjonen av manglende kunnskap om kvinnelidelser og lav status til kvinnehelse kan føre til at mange sykdommer ikke blir behandlet. Det kanskje klareste eksemplet er endometriose som mange kvinner går med i flere år før de opplever at noen tar dem seriøst og de får den behandlingen de har krav på.
Den lave statusen fører også til at kvinnehelse får også mindre oppmerksomhet i forskningen, noe som fører til at vi vet lite om mange vanlige kvinnelidelser.
Manglende samordning gir dårligere helsetjenester
Rapporten gjør også et poeng at det ikke finnes et overordnet plan for hvordan man skal arbeide med kvinners helse og kjønns betydning for helse. Det finnes ingen nasjonale fagorganer som har ansvaret for å følge dette opp og sørge for at ulike deler av samfunnet trekker i samme retning. Dette fører til at kjønnsforskjellene blir oversett, som oftest på bekostning av kvinner.
En manglende nasjonal plan skaper også store problemer ved at samfunnet ikke klarer å koordinere arbeidet med kvinnehelse effektivt nok. Mange kvinnelidelser er ofte sammensatte og krever et tverrfaglig samarbeid. Når de ulike etatene operer i siloer, blir det vanskelig å komme med gode løsninger, og kvinnehelse havner fort mellom to stoler (eller etater). Et eksempel rapporten trekker fram er samarbeidet mellom psykolog og fastlege som har hatt gode resultater, men som strandet på grunn av byråkrati.
Manglende kunnskap om kvinnehelse
Rapporten slår fast at på tross av at det har kommet mye ny kunnskap om kvinnehelse og kjønnsforskjeller i helse, så har ikke denne kunnskapen nådd godt nok ut til hverken folket eller helsesystemet. Det hjelper ikke at noen forskere har funnet ut at kvinner og menn har forskjellige symptomer på hjerteinfarkt, hvis denne kunnskapen ikke er kjent. Det er fortsatt en lang vei fra forskning til praksis.
Et av de viktigste poengene, synes vi, er at kjønnsperspektivet i helse må inn i utdanningen til leger og sykepleiere. Hvis kjønnsforskjeller i helse ikke blir gjort et poeng av på lege- og sykepleierstudiet, hvordan skal man da forvente at folk flest vet om det. Hvis praksis ikke er basert på oppdatert kunnskap er det stor fare for feilbehandling og et svekket helsetilbud, noe som ser ut til å ramme særlig kvinner.
Kvinners stemme blir ikke hørt
Sist gang en like omfattende rapport på kvinnehelse ble laget, i 1999, ble det påpekt at kunnskapen om kvinnehelse er mangelfull og det dermed er særdeles viktig at kvinners stemme blir hørt. Dessverre er dette like relevant i dag konkluderer utvalget. De nevner at mange kvinner føler de ikke blir hørt eller tatt alvorlig når de går til legen med sine plager. Å bli bagatellisert for sine plager vil føre til at man føler seg liten og skape en følelse av avmakt. Særlig vanskelig er det for de med minoritetsbakgrunn hvor språkbarrierer, fordommer og manglende helsekompetanse kan skape ytterligere avstand mellom helsepersonell og pasient.
Det har vært en liten økning i bevisstgjøringen av kvinnehelse de siste årene, men den kan i stor grad tilskrives modige kvinner som står frem i avisen og sosiale medier og forteller sin historie om hvordan de følte seg sviktet av helsevesenet. Arbeidet endometriose foreningen har gjort er også virkelig imponerende synes vi. De har vært gode til å kommunisere, og det gir håp om at mange kvinner får den behandlingen de trenger tidligere. Men man bør ikke være avhengig av modige enkelt kvinner og interesseorganisasjoner for å skape denne bevisstgjøringen!
Så hva må til for å skape bedre kvinnehelse?
Utvalget er klare på at tiden for symbolpolitikk er over. Utvalget lister opp 75 konkrete tiltak som skal øke statusen på kvinnehelse, sikre at samarbeidet mellom helse og samfunn bedres, øke kunnskapen om kvinnehelse og lytte til kvinners stemmer. Når man går inn i detaljene er det klart at store endringer i hvordan man ser på kvinnehelse må til. Man må både øke tilskudd til enkelttiltak samt totalt revidere finansieringsordningen i helsevesenet som underprioriterer kvinnehelse. Nye systemer, utvalg og organer må på plass som sikrer at kvinnehelse får vedvarende fokus og at samfunnet trekker sammen i riktig retning. Utdanningen av leger og sykepleier må endres. Det siste man trenger er at det fantastiske arbeidet Kvinnehelseutvalget har gjort blir lagt i en skuff. Prislappen på dette er 1 milliard kroner. En liten pris for å ta helsen til 50% av befolkningen på alvor!
Vi håper dere satte pris på dette korte sammendraget av hovedkonklusjonene til Kvinnehelseutvalget. (Iblandet våre betraktninger underveis 😊) Det er mange ting vi ikke rekker å gå inn på og vi anbefaler absolutt å lese rapporten. Det er virkelig tankevekkende arbeid som fortjener oppmerksomhet.
Følg med i tiden fremover. Vi tror denne rapporten vil skape mye rettskaffent sinne og offentlig debatt. Vi vil absolutt anbefale alle som kan å delta på offentlige demonstrasjoner for bedre kvinnehelse, hvis mulighetene byr seg. Samfunnet har et problem hvis det ikke klarer å ta 50% av befolkningens helse på alvor.
Sjekk ut våre naturlige menstruser
Previous
Next
